Verdensdagen mot overgrep mot barn

I dag er det verdensdagen mot overgrep mot barn. For meg en av de viktigste dagene som er i året.

Men etter min mening så er det ikke bare denne dagen man skal være oppmerksom på denne problematikken. Men hver eneste dag bør man ha oppmerksomheten på dette problemet.

Å da er jeg tilbake til mitt hjertesak problematikken rundt overgrep mot gutter/menn. Viser til denne artikkelen i Aftenposten:

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Hei_-jeg-er-en-mann_-og-jeg-er-blitt-sovevoldtatt-7787135.html

Dette viser veldig godt hvordan samfunnet ser på overgrep mot menn. Å derfor er det viktig at vi som er menn som har vært utsatt, forteller våre historier.

Åpenhet er et nøkkelord her men tabuet rundt dette med overgrep mot gutter/menn er fortsatt stort. Å blir latterliggjort av allmenheten genrelt. Det er ikke så lenge siden det ble lagt ut en video snutt der det skal se ut som at to jenter forgriper seg på en full gutt. Det hele var iscenesatt for å se om noen brydde seg. Reaksjonene kom men ikke av den art man kunne ønske. Folk lo andre spurte om de kunne få være med ol.

Slike ting som det viser bare at man må snakke mer om dette problemmet. Man må gjøre dette med overgrep kjønnsnøytralt. Det å bli latterliggjort ol er bare med på å forsterke overgrepene og i værste fall retraumatisering.

Man må også få frem at kvinner kan også være overgripere, det er ikke noe menn har en enerett på å være. Selv om det til tider kan virke sånn når man ser mediebildet i overgreps saker.

Mitt håp med denne bloggen her er iallefall at noen menn som har vært utsatt for overgrep leser den. Å kansje får det lille ekstra sparket til å fortelle sin historie. Slik at de gutter/menn som lever i en situasjon der de blir utsatt for overgrep. Får se at de ikke er alene om dette.

Sånn går nå dagene

Jeg kan ikke akkurat skryte på meg at jeg er en ivrig blogg skriver. Men men sånn er det nå bare.

Så hvordan er livet i disse dager. Jo det er ikke så enkelt for tiden, jeg prøver titt å ofte å overbevise meg selv om at jeg ikke kommer til å ha et ensomt liv. Men det er ikke så lett å overbevise seg selv om det, når man sliter med å slippe mennesker inn på seg. Å noen ganger føles det som at jeg har akseptert det faktum ubevist. Noe jeg håper er feil å vil gjerne tro at det er feil.

Det å ikke finne trygghet hos seg selv er slitsomt for da blir man avhengig av andre. Å når man da ikke har andre så blir det en ond sirkel. Nå høres det kansje ut som at jeg tror ingen vil være der for meg, men det er ikke det jeg mener. Det går på at jeg selv ikke slipper noen inn. Pga fastlåste mønster som fungerte da jeg var liten.

Det er egentlig merkelig hvordan den fornuftige delen av meg er så forskjellig i fra den delen som styrer mestparten av showet. Jeg vet at hvis jeg gjør sånn eller sånn så vil det eller det skje. Men automatisk så gjør jeg det som jeg fornuftmessig ikke ønsker.

Kroppen vil ikke samarbeide med fornuften å det hele gjør det egentlig enda mer merkelig. Nå som kroppen ikke trenger å være på vakt konstant. I allefall er det merkelig for de som ikke har vært utsatt selv. For de av oss som har vært utsatt for overgrep, så er det ikke så merkelig.

Dette får være denne omgangen med skriblerier fra min side. Får tro at det ikke blir like lenge til neste oppdatering fra min side.

 

Ptsd

Tenkte jeg skulle skrive litt om hva PTSD er for noe.

Posttraumatisk stresslidelse[1][2] (PTSD ) er en alvorlig angstlidelse som kan utvikle seg etter eksponering for en hendelse som fører til psykiske traumer.[3] Denne hendelsen kan innebære en trussel om død for seg selv eller andre, eller til ens egen eller andres fysiske, seksuelle eller psykiske integritet. Denne trusselen oppleves som overveldende i forhold til den enkeltes evne til å mestre situasjonen. Som et resultat av psykologiske traumer er PTSD sjeldnere og mer varig enn det man vanligvis ser som akutte stressreaksjoner.

Diagnostiske symptomer for PTSD omfatter gjenopplevelser av det opprinnelige traumet (eller traumene) gjennom «flashbacks» eller mareritt, unngåelse av stimuli knyttet til traumet, og økt spenningsnivå- for eksempel problemer med søvn, sinne, skvettenhet og hyperårvåkenhet. Formelle diagnostiske kriterier (både DSM-IV og ICD-10) krever at symptomene varer mer enn en måned og at de forårsaker betydelig svekkelse i sosiale, yrkesmessige eller andre viktige funksjonsområder.[1]

Klassifisering og egenskaper

Posttraumatisk stresslidelse er klassifisert som en angstlidelse og kjennetegnes av ubehagelige angst-relaterte opplevelser, atferd og fysiologiske responser som utvikler seg etter eksponering for en psykologisk traumatisk hendelse (noen ganger kan tilstanden utvikles flere måneder etter aktuell hendelse). Symptomene varer lenger enn 30 dager, noe som skiller den fra den mer kortvarige akutt stresslidelse. Disse vedvarende posttraumatiske stress-symptomene forårsaker betydelige forstyrrelser innen ett eller flere viktige livsområder.[4] Tilstanden kan forløpe på forskjellige måter som for eksempel akutt, kronisk, og forsinket utbrudd.[5]

Årsaker

Psykologiske traumer

PTSD er antatt å være forårsaket av enten fysiske traumer eller psykiske traumer, eller som oftest en kombinasjon av begge deler.[1] Mulige kilder til traumer omfatter å oppleve eller å være vitne til fysiske, følelsesmessige eller seksuelle overgrep i barndommen eller i voksen alder.[1] I tillegg kan det å oppleve eller å være vitne til en hendelse som oppfattes som livstruende, resultere i PTSD. Eksempler på dette kan være fysiske overgrep, voksne opplevelser av seksuelle overfall, ulykker, narkotikaavhengighet, sykdommer, medisinske komplikasjoner, krig eller katastrofer.

Typiske traumatiske hendelser som kan forårsake PTSD kan være voldelige overfall, kidnapping, seksuelle overgrep, tortur, være gissel eller krigsfange, oppleve en katastrofe, trafikkulykker eller å få en diagnose på en livstruende sykdom.[1] Barn og voksne kan utvikle PTSD-symptomer ved å oppleve mobbing.[6] Foreløpige undersøkelser tyder på at overgrep hos barn kan virke sammen med mutasjoner i et stress-relatert gen som øker risikoen for å utvikle PTSD som voksne.[7][8][9]

Flere studier viser at foreldres PTSD og andre posttraumatiske forstyrrelser hos foreldre kan, til tross for at de gjør så godt de kan, forstyrre deres responser til barnet og disse barnas reaksjoner på traumer.[10][11] Foreldre med voldsrelatert PTSD kan for eksempel utilsiktet utsette sine barn for utviklingsmessig upassende voldelige medier på grunn av sine egne behov for å mestre sin egen emosjonelle dysregulering.[12]

Nevroendokrinologi

PTSD-symptomer kan skapes ved en traumatisk hendelse som forårsaker en overaktiv adrenalinrespons, noe som skaper dype nevrologiske mønstre i hjernen. Disse mønstrene kan vedvare lenge etter hendelsen som utløste frykten er over, og på denne måten gjøre en person hypersensitiv til framtidige engstelige situasjoner.[13]

PTSD viser biokjemiske forandringer i hjernen og kroppen som skiller seg fra andre psykiske lidelser som depresjon. Individer diagnostisert med PTSD reagerer sterkere på en deksametason undertrykkelsestest enn personer med depresjonsdiagnose.[14][15]

I tillegg vil de fleste med PTSD også vise en lav sekresjon av kortisol og høy utskillelse av katekolaminer i urin, med en noradrenalin / kortisol- ratio som følgelig er høyere enn tilsvarende hos ikke-diagnostiserte individer.[16] Dette er i kontrast til den normative fight-or-flight responsen, hvor både katekolamin- og kortisol- nivåer er forhøyet etter eksponering for en stressor.[17]

Nivåer av katekolaminer i hjernen er lave,[18] og konsentrasjoner av kortikotropin-frigjørende faktor (CRF) er høye.[19][20] Sammen tyder disse funnene på abnormitet i hypothalamus-hypofyse-binyrebark-aksen (HPA- aksen).

Enkelte forskere har knyttet responsen på stress ved PTSD med langvarig eksponering for høye nivåer av noradrenalin og lave nivåer av kortisol, et mønster som er assosiert med bedre læring hos dyr.[trenger referanse] Å oversette denne reaksjonen til menneskelige forhold gir en patofysiologisk forklaring på PTSD som en mistilpasset læringsvei til fryktresponsen ved en overfølsom, hyperaktiv og hyperresponsiv HPA-akse.[21]

Lave kortisolnivåer kan predisponere enkeltpersoner for PTSD: Etter krigestraumer hadde svenske soldater som tjenestegjorde i Bosnia og Hercegovina med lave nivåer av kortisol i spytt før tjenesten, en høyere risiko for å reagere med PTSD-symptomer etter krigstraumer, enn soldater med normale kortisolnivåer i spytt før tjenesten.[22] Siden kortisol vanligvis er viktig i å gjenopprette homeostase etter stressrespons, er det antatt at traumeoverlevere med lavt kortisolnivå opplever en mer langvarig og mer plagsom stressrespons, noe som kan legge grunnlaget for å utvikle PTSD.

Det er imidlertid stor uenighet i medisinske miljøer om nevrobiologiens betydning for PTSD. En gjennomgang av eksisterende studier om dette temaet viste ingen klar sammenheng mellom kortisolnivåer og PTSD. Bare et lite flertall av studiene har funnet en nedgang i kortisolnivåer, mens andre ikke har funnet noen effekt eller til og med en økning.[23]

Nevroanatomi

Områder i hjernen som er assosiert med PTSD.[24]

Det er blitt identifisert tre områder i hjernen hvis funksjon kan bli forandret ved PTSD: prefrontal cortex, amygdala og hippocampus. Mye av denne forskningen som er gjennomført har benyttet ofre for PTSD fra Vietnamkrigen. En studie av Gurvits et al. viste at veteraner fra Vietnam-krigen med PTSD hadde en 20 % reduksjon i volum på hippocampus, sammenlignet med veteraner som ikke hadde PTSD.[25] Dette funnet kunne ikke bli replikert hos kroniske PTSD-pasienter som ble traumatisert i en flyulykke i 1988 (Ramstein, Tyskland).[26][27]

I menneskestudier har amygdala vist seg å være sterkt involvert i dannelsen av emosjonelle minner, spesielt frykt-relaterte minner. Nevrologiske billedstudier på mennesker har avdekket både morfologiske og funksjonelle aspekter ved PTSD.[trenger referanse]

Genetikk

Det er dokumentert at mottakelighet for PTSD er arvelig. For tvillingpar som var utsatt for kamper i Vietnam var det økt risiko for PTSD hos ko-tvilling dersom en enegget tvilling utviklet PTSD sammenliknet med risikoen for ko-tvilling hvor toegget tvilling utviklet PTSD.[28]

Risiko- og beskyttende faktorer for utvikling av PTSD

Selv om de fleste mennesker (50-90 %) opplever traumer i løpet av et helt liv,[29][30] utvikler bare ca. 8 % full PTSD.[29] Sårbarheten for PTSD stammer antagelig fra et samspill mellom biologiske faktorer, tidlige utviklingsopplevelser og traumers alvorlighetsgrad.

Modeller som skal predikere PTSD, har gjennomgående funnet at barndomstraumer, kronisk motgang, og familiære stressfaktorer øker risiko for PTSD, samt risiko for biologiske markører av risiko for PTSD etter en traumatisk hendelse i voksen alder.[31][32][33][34] Denne effekten av barndomstraumer, som ikke er godt forstått, kan være en markør for både traumatiske opplevelser og tilknytningsproblemer.[35][36] Nærhet til, varighet og alvorlighetsgrad av traumer har også betydning, og menneskeskapte intensjonelle traumer fører til mere problemer enn upersonlige traumer.[37]

Fosterhjem

I “Casey Family Northwest Alumni”-studien, fant man at frekvensen av PTSD hos voksne som var i fosterhjem ett år i alderen 14-18 var høyere enn hos krigsveteraner som var eksponert for kamper. Opptil 25 prosent av de i studien oppfylte de diagnostiske kriteriene for PTSD sammenliknet med 12-13 prosent av veteraner fra Irak-krigen, 15 prosent av krigsveteraner fra Vietnam, og 4 prosent i den generelle befolkningen. Tilfriskningsraten for de som hadde vært i fosterhjem var 28,2 % i motsetning til 47 % i den generelle befolkningen.[38][39]

Diagnostikk

Kriterier

De diagnostiske kriteriene for PTSD, fastsatt i diagnosesystemet DSM-IV kan oppsummeres som: [1][40]

A: Eksponering for en traumatisk hendelse

Dette må ha involvert både (a) tap av “fysisk integritet”, eller fare for alvorlig skade eller død for deg selv eller andre, og (b) en intens negativ emosjonell respons.

B: Vedvarende gjenopplever

Ett eller flere av følgende forhold må være til stede hos personen: flashback-minner, tilbakevendende ubehagelige drømmer, subjektive gjenopplevelser av den traumatiske hendelsen (eller hendelsene) eller intense negative psykologiske eller fysiologiske responser på objektive eller subjektive påminnelser om den traumatiske hendelsen (eller hendelsene).

C: Vedvarende unngåelse og følelsesmessig nummenhet

Dette innebærer et tilstrekkelig nivå av:

  • unngåelse av stimuli knyttet til traumet, for eksempel visse tanker eller følelser, eller å snakke om hendelsen
  • unngåelse av atferd, steder, eller mennesker som kan føre til plagsomme minner
  • manglende evne til å huske store deler av traumet eller traumene, eller redusert engasjement innen viktige aktiviteter i livet
  • redusert kapasitet (ned til fullstendig manglende evne) til å føle visse følelser;
  • en forventning om at ens egen fremtid vil være begrenset på måter som ikke er normalt for andre mennesker.

D: Vedvarende symptomer på økt aktivering som ikke var tilstede tidligere

Dette er fysiologiske symptomer som for eksempel problemer med søvn, problemer med sinne, konsentrasjon, eller hyperårvåkenhet.

E: Varighet av symptomer i mer enn 1 måned

Hvis alle andre kriterier er til stede, men 30 dager har ikke gått siden traumatisk hendelse, vil personen bli diagnostisert med akutt stresslidelse.

F. Signifikant funksjonsfall

Symptomene som rapporteres må føre til klinisk betydelig ubehag eller svekkelse innen store livsområder som sosiale relasjoner, yrkesmessige aktiviteter, eller andre viktige områder for funksjonsnivå.[41]

Bedømning av symptomer

Ulike skalaer finnes for å måle alvorlighetsgrad og frekvens av PTSD-symptomer.[42][43]

Forebygging

I nyere historie har katastrofer (som har oppstått med eller uten menneskelig innblanding) forårsaket PTSD hos mange overlevende og hos redningspersonell som har vært knyttet til disse katastrofene. I dag gir hjelpearbeidere fra organisasjoner som Røde Kors og Frelsesarmeen veiledning etter større katastrofer som en del av sine vanlige prosedyrer for å forebygge og dempe alvorlige tilfeller av post-traumatisk stress lidelse.[trenger referanse] Innen fagmiljøer har det vært usikkerhet omkring hvor effektive slike forebyggingstiltak er i forhold til utvikling av PTSD.

Behandling

Forebygging og tidlig intervensjon

Man har funnet beskjedne fordeler ved tidlig tilgang til kognitiv atferdsterapi, samt fra enkelte medisiner som propranolol.[44] Stressmestring etter kritisk hendelse har også blitt foreslått som et middel for å hindre utvikling PTSD, men studier antyder usikre effekter[45][46] og senere studier både bekreftet skadelig virkning og klarte ikke å påvise noen fordeler.[trenger referanse]

Psykoterapeutiske intervensjoner

Mange former for psykoterapi[47] har blitt tatt i bruk for traume-relaterte problemer som PTSD. Grunnleggende rådgivning er felles for mange behandlingstiltak ved PTSD og omfatter undervisning (psykoedukasjon) og tilbud om trygghet og støtte.[47]

De psykoterapiene med best effekt inkluderer kognitiv atferdsterapi, varianter av eksponeringsterapi, varianter av kognitiv terapi, øyebevegelse desensitivisering og reprosessering (EMDR), og kombinasjoner av disse behandlingsformene.[48][49]

British Journal of Psychiatry har anbefalt EMDR eller traume-spesifikk kognitiv atferdsterapi som førstevalg av behandling for traumeofre.[50] En meta-analytisk sammenligning av EMDR og kognitiv atferdsterapi fant ingen forskjeller når det gjelder effektivitet i behandlingen av PTSD.[51]

Kognitiv atferdsterapi

Kognitiv atferdsterapi (CBT) forsøker å endre mønstre for tenkning og / eller atferd som bidrar til og opprettholder et traumeoffers negative følelser, og på denne måten endre måten de føler og handler på. Pasientene lærer å identifisere tanker som gjør dem redde eller urolige, og erstatte disse med mindre plagsomme tanker. Et av målene er å forstå hvordan visse tanker om traumer fører til stress og gjør symptomene verre.

Øyebevegelse desensitivisering og reprosessering (EMDR)

Øyebevegelse desensitivisering og reprosessering (EMDR) er en spesielt målrettet behandling for PTSD.[52] Basert på dokumentasjon fra kontrollert forskning har American Psychiatric Association[53] og USAs “Department of Veterans Affairs” og “Department of Defense”[54] plassert EMDR i den høyeste kategorien for behandlingseffektivitet og forskningsstøtte for behandling av traumer. Flere internasjonale organer har gjort lignende anbefalinger.[55] Noen forskere tror ikke lenger at øyebevegelser bidrar til tilfriskningen, men foreslår i stedet at gjennomgangen av og engasjementet med traumeminner, prosessering av kognisjoner, og øvelse på mestringsferdigheter er de psykoterapeutisk effektive komponentene i prosedyren ved EMDR.[56]

Eksponeringsterapi

Eksponeringsterapi innebærer å hjelpe traumeoverlevere med å gjenoppleve plagsomme traumerelaterte minner for å legge til rette for habituering og vellykket emosjonell bearbeiding av traumeminnet. De fleste programmer med eksponeringsterapi inkluderer både imaginal konfrontasjon med traumatiske minner og ekte eksponering for traumepåminnelser. Faktisk har suksessraten til eksponeringsbasert terapi vært så sterk at det har reist spørsmålet om eksponering er en nødvendig ingrediens i behandling av PTSD.[57] Noen organisasjoner har sluttet seg til behovet for eksponering.[58][59]

Interpersonlig psykoterapi

Andre tilnærminger, særlig de som involverer sosial støtte, kan også være viktige.[60][61] En åpen studie med interpersonlig psykoterapi[62] rapporterte høy forekomst av lettelse av PTSD-symptomer uten bruk av eksponering.[63]

Et annerledes liv

Jeg er en mann på 43 år som har og lever et annerledes liv enn mange. Samtidig som det er alt for mange som lever et lignende liv som meg.

Hva får meg til å si at jeg lever et annerledes liv. Jo det er det jeg skal prøve å fortelle noe om her.

Fra jeg var 3 år til jeg var 16 år så ble jeg med jevnlige mellomrom psykisk/fysisk mishandlet og seksuelt misbrukt.

De som gjorde dette mot meg var i nær relasjon med meg.

Det som gjør det “spesielt” for mange detsverre er at jeg er mann. Og mange tenker iallefall rundt de overgrepene som skjedde i 14 års til 16 års alderen at det ikke kan være overgrep. Pga reisning som de mener da viser lyst. Men sånn er det ikke.

Jeg har også hørt mennesker si at et overgrep mot en mann fra en kvinne må jo være en drømme situasjon. Jeg kan med en gang si NEI det er ikke en drømme situasjon.

Jeg holdt hemlighetene mine skjult i lang lang tid. Jeg ville ikke vise at jeg hadde vært i en slik sårbar og svak situasjon. Så jeg la på meg en maske der jeg sørget for å holde andre på en trygg avstand, med det mener jeg at ingen fikk komme innenfor det skallet jeg hadde laget rundt meg. Jeg skulle være sterk og tøff å ingenting skulle gå inn på meg. Og ingen skulle slippe inn på meg.

Jeg kjente ikke på følelser som sorg f.eks å utviklet etterhvert som en psykolog sa så treffende til meg følelses fobi. Så hva skejdde egentlig mellom jeg var 3 og 16 år. Jo det var jevnlig juling å få. Jeg kunne få juling tidlig på morgenen i tilfelle jeg gjorde noe som ikke passet seg i løpet av dagen. Å gjorde jeg noe som ikke passet seg så fikk nok en omgang. Det kunne være med knyttet neve, flat hånda, belte eller tykke kvister.

I tillegg så var seksuelle overgrep en stor del av livet mitt. Det hele begynte med beføling, og jo eldre jeg ble så utviklet det seg til samleier. Det var alt fra en overgriper til flere. Siste gang var rett før jeg fylte 16 av en venn av stefaren min som dopet meg ned og voldtok meg i 2 dager.

Når jeg hadde fylt 16 så kom jeg til et skille i hverdagen min jeg ble flyttet i akutt fosterhjem. Og etterhvert i et vanlig fosterhjem. Ut i fra min forsåelse mange år for sent. Det var en befrielse å komme i fosterhjem. Selv om det ble en del konflikter inni mellom. Men de kan jeg egentlig bare skylde på meg selv.

Men hva har alt dette egentlig gjort med meg er et naturlig spørsmål. Jo jeg har fått diagnosene paranoid personlighets forstyrrelse og Ptsd (post traumatisk stress syndrom).

Og disse diagnosene stemmer egentlig bra. For jeg har en redsel for at hvis folk får vite inngående om de overgrepene jeg har opplevd. Så frykter jeg at de kan bruke det mot meg,  og jeg vil sette meg selv i en sårbar og svak situasjon som kan utnyttes. Det er hva forsvaret mitt sier. Mens min logiske tankegang vet at det vil ikke skje.

Jeg har en redsel på hvordan jeg selv vil reagere hvis jeg går inn i dypden på de vonde tingene, selv om jeg vet at det må til. Å at behandler vil være der å ta imot meg. Jeg distanserer meg fra det vonde, og distanserer meg fra følelser. Det å skape nye gode relasjoner er meget vanskelig da jeg ikke vil slippe noen inn på meg. Men igjen så sier fornuften og de rasjonelle tankene at det ikke er lurt.

Men i 2009 startet jobben på å endre livet. Etter et kraftig panikk angst annfall, der jeg egentlig bare så en løsning på alt. Løsningen var å avslutte det hele, men noe i meg ville noe annet så jeg ble lagt inn på en akutt post. Der møtte jeg en lege som så meg, og som fikk meg til å søke opphold på traume enheten ved betania Malvik. Etter 5 opphold der så har det skjedd en positiv endring. Mye av grunnen til det er måten man ble møtt på der. Man så hele menneske for den det var og er. Man møtte andre i samme situasjon, så man opplevde at man ikke var den eneste med de samme opplevelsene.

Så jeg vil være evig takknemlig til de personene som har jobbet der og de som jeg har vært på gruppe sammen med. Skal heller ikke glemme de brukerene jeg har møtt utenom gruppene. Alle disse menneskene er noen jeg vil ha med meg resten av livet.

Det er fortsatt et langt stykke frem men det er helt greit så lenge jeg ser det går fremover.

Hvorfor har jeg laget denne bloggen. Jo det er for å skape oppmerksomhet rundt dette som omhandler overgrep mot menn. Da jeg føler at det fortsatt er veldig tabulagt. Spesielt hvis overgriper har vært en kvinne. Hver 3 gutt/mann som har vært seksuelt misbrukt melder om at det var kvinnelig overgriper. Mellom 8-10 prosent av alle gutter har vært utsatt for seksuelle overgrep i en eller annen form.

Jeg har lagt til en sang som forteller veldig godt om ønske å leve sitt eget liv.